I 2010 hadde 27 % av landene en sterk pris- og avgiftspolitikk for alkohol. I 2019 var tallet 78 %. For noe så tregt som nasjonalt lovarbeid er det et stort skifte.

Samme datasett har en rotete side. I 2019 hadde færre enn en fjerdedel av landene en sterk nasjonal alkoholplan, og 40 % hadde ingen plan i det hele tatt. Myndighetene ble flinke til å dra i ett håndtak. Resten av kontrollpanelet lot de stort sett ligge.

Jeg leste denne artikkelen fordi dagene mine går med til den lille, personlige enden av drikkevalg. Dette er den andre enden: det et land bestemmer lenge før noen skjenker et glass.

Hva de gjorde

Forskerne hentet politikkdata for 141 land fra Verdens helseorganisasjons globale informasjonssystem for alkohol og helse. Hvert land fikk en skår på Alcohol Preparedness Index (API), et validert mål på hvor godt alkoholpolitikken er satt opp. Indeksen dekker fem områder:

  • nasjonale politiske rammeverk
  • produksjon, prising og beskatning
  • markedsføring og tilgjengelighet
  • tiltak mot promillekjøring
  • overvåking og kartlegging

Hovedspørsmålet var enkelt: hvor mye endret skåren til hvert land seg fra 2010 til 2019? Teamet grupperte trendene etter region. Så kjørte de en justert regresjon for å se hvilke trekk ved landene som forklarte endringen, altså befolkningsstørrelse, Human Development Index og alkoholforbruk per innbygger.

Dette er en økologisk studie. Den sammenligner land. Den kan kartlegge politikk, men den kan ikke si deg hva ett enkelt tiltak gjorde med helsen til noen.

Hva de fant

  • Samlet skår. Median-API gikk fra 57,0 i 2010 til 74,8 i 2016, og falt så til 67,8 i 2019. Fortsatt over utgangspunktet.
  • Avgifter. Sterk pris- og avgiftspolitikk hoppet fra 27 % av landene til 78 %. Ikke noe annet område flyttet seg like tydelig.
  • Overvåking. I 2019 hadde 47,5 % av landene sterk overvåking og kartlegging.
  • Planlegging. Færre enn 25 % hadde en sterk nasjonal plan, altså en skriftlig politikk pluss en formell handlingsplan for å gjennomføre den. 40 % hadde ingen plan i det hele tatt.
  • Markedsføring. Kontrollen med markedsføring ble hengende etter, særlig i lavinntektsregioner.
  • Befolkning. Land med større befolkning forbedret seg mindre (β = -19,1, p < 0,05).
  • Rikdom og drikkenivå. Verken Human Development Index eller forbruk per innbygger hang signifikant sammen med hvor mye et lands skår endret seg.

Det siste overrasket meg litt. Jeg ville tippet at rikere land, eller land der folk drikker mer, flyttet seg raskere. I disse dataene gjorde de ikke det.

Hva det betyr

Avgiftsresultatet er lett å forstå. En avgift er én beslutning, tatt av ett departement, og den gir penger i kassen. En nasjonal plan krever mange beslutninger på tvers av flere etater, og noen som følger dem helt i mål. Jeg tror det er der gapet ligger. Artikkelen tester riktignok ikke hvorfor noen områder flyttet seg og andre sto stille, så ta det som min tolkning.

Funnet om befolkning passer inn i samme mønster. Et større land har flere regioner og flere interesser som skal samles. Igjen: min tolkning, ikke noe forfatterne har målt.

Forfatterne trekker frem ett poeng som etter min mening veier tyngre enn hovedtallene. Indeksen registrerer om en politikk finnes, ikke om noen håndhever den. Et land kan skåre bra på papiret og gjøre lite i praksis. Neste steg, slik de ser det, er å gjøre papirpolitikk om til faktisk gjennomføring, med ekstra vekt på områdene som henger tettest sammen med alkoholrelatert leversykdom. Tidligere forskning har koblet sterkere politiske rammer til lavere forekomst av alkoholrelatert leversykdom, leverkreft og dødsfall av hjerte- og karsykdom. Denne studien gir ingen nye bevis for den koblingen. Den viser hvor hullene er.

Jeg tenker på politikk som det ytre laget av drikkemiljøet ditt. Den bestemmer hylleprisen, reklamen du ser og hvor lenge butikken holder åpent. Jeg har skrevet før om hvordan miljøet rundt deg gjør mer av jobben enn viljestyrke, og nasjonal politikk er den største biten av det miljøet. Men rekkevidden har grenser. En butikkgjennomgang i Europa fant at 70 % av alkoholproduktene har en eller annen advarsel, men bare 0,3 % nevner faktiske helseskader. Å ha en regel er én ting. En regel som faktisk forteller folk noe nyttig, er noe annet.

Det indre laget er selve kvelden, og dit når ingen regjering. En avgift bestemmer hva flasken koster. Den betyr ingenting i det øyeblikket bordet setter opp tempoet og du henger med. Det er det laget jeg bygger AlcoBalance for: midt i kvelden merker du at tempoet sniker seg opp, ser hvor peaken din trolig havner, og bestemmer om du vil roe ned eller fortsette. Uansett hva du velger, velger du det mens kvelden pågår, ikke morgenen etter. Ingen forbud. Nøkternhet er ikke målet. Rytmen din er det.

Dataene stopper i 2019. Det jeg helst vil se neste gang, er om nedgangen etter 2016 fortsatte.

Kilde: JHEP Reports, DOI