Nesten alt vi vet om moderat drikking og helse, kommer fra at folk forteller forskere hvor mye de drikker. Tenk på hvordan du selv ville svart. Et glass til middag på tirsdag, kanskje to på fredag, og så bryllupet du helst ikke vil telle med.

Det er en kjent svakhet. Jeg har skrevet før om hvordan vinstudier om helse gang på gang snubler i de samme metodeproblemene, og selvrapportering ligger midt i dem. Forfatterne av denne studien sier det rett ut: det finnes ingen validerte biomarkører for lavt til moderat alkoholinntak. Tung drikking setter spor i blodet. Én eller to drinker om dagen anslås stort sett ut fra det folk selv sier.

Kan blodet da avsløre hvor mye noen drakk, selv ved ett eller to glass?

Hva de gjorde

Studien heter Postmenopausal Women's Alcohol Study. Forskerne rekrutterte 51 kvinner etter overgangsalderen og bestemte nøyaktig hva de spiste.

Hver kvinne gikk gjennom tre faser på åtte uker hver, i tilfeldig rekkefølge:

  • 0 g alkohol om dagen
  • 15 g om dagen (omtrent én drink)
  • 30 g om dagen (omtrent to drinker)

Mellom fasene var det en pause uten alkohol. Dette er et crossover-design, så hver kvinne var sin egen kontroll. Med bare 51 deltakere betyr det mye. Forskjeller mellom individer jevnes stort sett ut.

Forskerne tok fastende blodprøver ved start, etter hver pause og på slutten av hver fase. De målte 1 422 metabolitter, altså de små molekylene kroppen lager, bryter ned eller tar opp. Så brukte de statistiske modeller for å se hvilke av dem som fulgte dosen.

Hva de fant

Av de 1 422 metabolittene var 150 allerede koblet til alkohol i tidligere observasjonsstudier. I denne studien endret 46 av dem seg signifikant med alkohol.

  • Etylforbindelser. Etylglukuronid og etyl-α-glukopyranosid, to molekyler som er direkte knyttet til alkohol, økte med inntaket.
  • Biprodukter fra aminosyrer: α-hydroksyisovalerat og 2-aminobutyrat.
  • Hormoner. Flere androgene steroider endret seg.
  • Fett. Også flere fosfatidylkoliner endret seg. Det er en familie av fettstoffer i cellemembranene, og nettopp den gruppen hadde jeg minst ventet at skulle reagere på én drink.

Tydeligst var etyl-α-glukopyranosid. Sammenlignet med null alkohol økte det med 461 % ved én drink om dagen og 900 % ved to. Mer alkohol, mer markør, i trinn du faktisk kan se.

Forskerne bekreftet 14 alkoholrelaterte metabolitter fra tidligere studier og fant en rekke nye kandidater.

Hva det betyr

Den største nytten har forskerne. Store helsekohorter har allerede lagret metabolomikkdata for tusenvis av mennesker. Hvis markørene holder mål, kan man måle alkoholeksponering direkte i disse prøvene, i stedet for å stole på et spørreskjema som ble fylt ut for mange år siden. Det kan gi et bedre grunnlag for hele striden om lett drikking hjelper eller skader, en påstand som så langt ikke har holdt seg særlig godt når den granskes nøye.

Det som overrasket meg, er hvor følsomt signalet er. Én drink om dagen, til mat, under kontrollerte forhold, og ett enkelt molekyl stiger mer enn femdobbelt. Kroppen fører et ærligere regnskap enn hukommelsen.

Jeg vil likevel ikke trekke dette for langt. Alle de 51 deltakerne var kvinner etter overgangsalderen på et fast kosthold. Om markørene fungerer like godt for menn, yngre kvinner eller rotete drikking utenfor laboratoriet, vet jeg ikke. Og at steroider eller membranfett endrer seg, sier ingenting om hvorvidt det er bra eller dårlig. Det viser bare at noe målbart skjer ved doser mange kaller ubetydelige.

Avstanden mellom det folk husker og det som faktisk skjedde, er også grunnen til at jeg bygger AlcoBalance slik jeg gjør. Du kan ikke huske et tall du aldri la merke til. Logger du en drink idet du tar den, ser du hvor kvelden er på vei mens den fortsatt pågår: hvor høy peaken din blir, og når den dabber av. Da tar du valget i øyeblikket. Ikke dagen etter, mens du prøver å stykke sammen natten.

En blodprøve kan si hva du drakk forrige uke. Jeg er mer opptatt av hva du merker i kveld.

Kilde: The Journal of Nutrition, DOI