Én økt med en trent medstudent. Ingen oppfølging, ingen app. Tolv måneder senere drakk studentene som hadde deltatt fortsatt 3,4 færre drinker i uken enn de som ikke hadde det.

Tallet kommer fra en RCT (randomisert kontrollert studie) nylig publisert i Addiction, gjort ved et spansk universitet. Spørsmålet forskerne stilte: kan én enkelt økt med BASICS-programmet (Brief Alcohol Screening and Intervention for College Students), kjørt av en medstudent og ikke en terapeut, gi varig endring? Det ser sånn ut.

Hva de gjorde

308 studenter som hadde hatt minst én episode med tungt alkoholforbruk den siste måneden ble tilfeldig delt i to grupper. 154 fikk én individuell BASICS-økt med en trent medstudent. 154 fikk ingenting. Ingen økter, ingen materiell, ingen kontakt.

BASICS er en kort, strukturert samtale én til én: du kartlegger dine egne drikkevaner og får tilbakemelding tilpasset akkurat deg. At det er en medstudent og ikke en fagperson som kjører økta, er et bevisst valg. Hypotesen er at studenter senker skuldrene mer overfor en på egen alder enn overfor en rådgiver eller noen fra helsevesenet.

Forskerne målte 9 utfall etter 1 og 12 måneder: drinker per uke, drinker i helgen, drinker ved det tyngste drikketilfellet, hvor ofte de ranglet, høyeste promille (peak), alkoholrelaterte konsekvenser og to psykologiske mål - motivasjon til å drikke mindre og troen på at man klarer det.

Hva de fant

Etter 12 måneder drakk intervensjonsgruppen i snitt 8,93 drinker i uken. Kontrollgruppen: 12,35. Forskjellen er 3,42 drinker i uken (95 % KI = 1,66 til 5,18).

De sekundære utfallene holdt seg også:

  • Helgedrikking: 3,08 færre drinker (95 % KI = 1,59 til 4,56)
  • Tyngste drikketilfelle: 3,27 færre drinker (95 % KI = 1,79 til 4,76)
  • Rangleepisoder: omtrent 1 færre (0,93, 95 % KI = 0,54 til 1,32)
  • Konsekvenser: 3,28 poeng ned på skalaen for alkoholrelaterte konsekvenser (95 % KI = 1,74 til 4,82)
  • Motivasjon til å drikke mindre: klart bedre
  • Troen på egen evne til å endre: klart bedre

Alle 9 utfallene var statistisk signifikante etter 12 måneder.

Hva det betyr

3,4 færre drinker i uken etter én samtale er mye. Mer interessant er hvor lenge det satt. Effekten av korte intervensjoner pleier å begynne å blekne et sted mellom 1 og 3 måneder. Her holdt den seg i 12. På alle utfall. Uten en eneste oppfølgingstime.

Og det var ikke bare atferden som flyttet seg. Motivasjonen og troen på egen evne endret seg også. Økta gikk altså dypere enn å dytte litt på en vane: den endret hvordan deltakerne tenkte om egen drikking. Sånne indre skifter varer gjerne lenger enn gode forsetter.

At det var en medstudent som kjørte samtalen, betyr nok noe. Rådgivere og leger drar med seg en institusjonell tyngde som kan utløse forsvar, selv i en vennlig prat. En medstudent sier det samme, bare med mindre friksjon. Om det er dette som driver varigheten, kan ikke studien svare på.

Så noen forbehold. Utvalget er spanske universitetsstudenter som allerede drikker tungt, og det begrenser hvor langt funnene bærer til andre grupper og andre drikkekulturer. Forbruket ble selvrapportert hele veien, så noen har nesten helt sikkert pyntet litt på tallene. Kriteriene for utvalget gjør også at dette ikke kan overføres til studenter flest.

Men 12 måneder med endring, i både atferd og hode, fra én kort samtale, sier likevel noe: når du ser hvor du faktisk ligger, endrer det noe.

På en kveld der tempoet sniker seg oppover - drink for drink, i takt med resten av bordet, uten at du tenker over det - gir AlcoBalance deg samme type anker. Den faktiske promillekurven din. Hvor toppen din (peak) ligger, og om du alt har passert den. Ikke morgenen etter, når valget for lengst er tatt. Mens du fortsatt sitter midt i kvelden og det er lett å roe ned (fade).

Å være edru er ikke målet. Rytmen din er det.

Kilde: Addiction (Abingdon, England), doi:10.1111/add.70365